Nils Petter Molvær med Jon Ståle Ritland

En reise over åpent og stille hav

Jeg gledet meg enormt til konserten med Nils Petter Molvær og poeten Jon Ståle Ritland. For det er få kunstformer som kan hensette meg inn i stemninger og ettertanker som symbiosen mellom poesi og musikk. Og til tider kunne jeg bli revet med under denne konserten også. Men — det manglet noe etter min smak… Molværs musikk denne kvelden ble for meg til tider monoton og litt uspennende selv om den også kunne være vakker og drømmende. For jeg elsker i utgangspunktet lydbildet han skaper med litt quirky beats, masse klang og hans lek med akkompagnerende lyder og temaer.

Første halvtimen var Molværs alene med pc-en. En vakker start der man kunne slå ut vingedrakten og seile avgårde over åpent hav og videre ut i universet. Men så skjedde det liksom ikke noe mer, selv om lydmaleriene og beatene kunne endre seg, så ble det hele, med noen unntak, stående ganske stille.

Dernest ble poet Jon Ståle Ritland introdusert. Jeg har aldri lest noe av ham, og har ingen forutsetninger til å begi meg inn i tolkninger og analyser av hans dikt, men bare beskrive ørlite av opplevelsen i øyeblikkene der og da. Hans verbale tegninger av universets lys som treffer hvert fiber i hver enkelt av oss, var både stemningsskapende og til ettertanke, og jeg kunne få litt assosiasjon til Stein Mehrens poesi. Sammen med Molværs understøttende musikk funket det bra på sett og vis. Men i denne stemninga ble vi også værende, litt inne i stjernetåka uten særlig framdrift. Og jeg tenkte, du verden hvor jeg savner en god skuespiller som kunne ha løftet tekstene opp til helt andre dimensjoner. Det kan fort bli noe monotont når «det er forfattaren sjølv som les» uten å endre toneleie. For jeg falt litt ut innimellom, må innrømmes.

En konsertopplevelse er alltid subjektiv, og meninger og opplevelser kan være forskjellige ut fra hver enkelt publikummers forutsetning og interesser. Men jeg opplever også konserter der alle, absolutt alle lytterne smelter sammen til en bejaende enhet med musikerne på scena. Og i slike stunder blir konsertopplevelsen enormt berikende, og jeg er sikker på at nettopp slike stunder har livsforlengende kraft i seg (bank i bordet ;–)). Kveldens konsert hadde ikke denne kraften for mitt vedkommende, og publikums reaksjoner i etterkant var også temmelig splittet. Jeg fikk høre både kommentarer som «gu’ kor kjedelig» og «for en fantastisk vakker reise». Slik er’e bare…

Pål Austnes